Helene Lekven

Remember to take care of yourself!!

  • 05.01.2017, 10:00


Etter nesten to uker med ferie borte, noe som kjentes hakket for lenge, har jeg virkelig innsett at jeg må begynne å ta mer vare på meg selv. Jeg innså det at jeg ikke var flink nok til å slappe av, og virkelig koble helt ut en gang i mellom. Bare det å ta seg et bad med et vinglass, legge en ansiktsmaske mens du skal se på en film, bake noe jeg har skikkelig lyst på osv. Og ikke minst, da legge bort mobilen! 

Dette er nemlig et av mine såkalte nyttårsforsetter. Det å ta mer vare på meg selv i hverdagen, lytte til kroppen og til slutt legge vekk mobilen når jeg skal konsentrere meg om akkurat dette. Man slapper virkelig av på en helt annen måte! Det gikk nemlig opp et lys for meg på nyttåraften da jeg lå i badekaret før jeg skulle stelle meg for kvelden. Jeg innså hvor deilig og ikke minst etterlengtet det var å bare ligge der, da med et glass vin (eller gjerne et glass med kaldt vann og sitron) og slappe helt og holdent av. Da kun med mine egne tanker som fløt ut i intet, og uten distraksjoner fra noen sosiale medier. 

Etter dette badet følte jeg meg så fresh, motivert og ikke minst inspirert. Det hadde jeg nok ikke vært til samme grad om jeg ikke hadde lyttet til kroppen og tatt meg en skikkelig pause. Nå skal det sies at jeg tok et bad både første og andre nyttårsdag for å virkelig dra nytte av at jeg hadde et badekar tilgjengelig. Det er den ultimate avslappningsmåten for meg, men vi har «desverre» kun dusj hjemme. I-lands problemer..! 

Så min oppgave nå er jo å finne den perfekte avslappningsmetoden for meg her hjemme i Trondheim uten at sosiale medier blir blandet inn i det. Jeg ser på akkurat det som en oppgave som er hakket vanskeligere, men jeg har motivasjonen og troa på at jeg skal finne noe. 

Jeg skal for eksempel etter byturen vi skal på straks, ta en deilig ansiktsmaske på mens jeg ser et par youtubevideoer jeg har hatt lyst til å se en stund. Til vanlig er det da lett for meg å sitte på andre sosiale medier mens jeg ser på videoene eller mens jeg rett og slett ser på film. Det skal jeg nå ikke la meg selv få lov til lenger. Jeg skal slutte og la meg distrahere av mobilen slik at jeg faktisk kan slappe av og nyte filmen eller videoen jeg skal se på mens ansiktet mitt blir mykt som en barnerumpe. 

Jeg vet ikke om denne posten bare ble rotete, eller om jeg faktisk fikk frem poenget. Men uansett så vil jeg at du skal prøve å tenke litt mer over dine valg rundt deg selv. Slapper du nok av? Slapper du da faktisk av, eller lurer du deg selv til å tro det? Det gjør jeg, alt for ofte! 

Legg vekk mobilen, og gjør noe du faktisk vil slappe av med! For du må virkelig huske å ta vare på deg selv i hverdagen. Da blir den så mye bedre!!

Jeg vil gjøre det slutt! 

  • 21.11.2016, 08:00


De dagene jeg var i Spania fikk jeg en del tid til å tenke. Spesielt på søndagen gikk tankene både hit og dit. Dette var etter jeg så en eller annen video på facebook. Jeg finner den desverre ikke igjen, så jeg får ikke delt den med dere. Men ja, tankene mine. Tanker har så lett for å bli en negativ del av hverdagen, man tenker negativt om seg selv og hva man kan klare eller man tenker noe negativt om andre og hva de gjør. Det gjør jo det at hverdagen vår stadig blir styrt i en negativ retning. En negativ retning som igjen gjør det vanskelig for at vi noen gang vil bli lykkelige. 

Tenk.. Tenk så mye bedre dagen hadde blitt om du heller tenkte en positiv ting om deg selv og heller fant en positiv ting som kommer ut av det kjedelige du må gjøre. Tenk positivt om andre og håp at de har det bra med seg selv og ikke rakk ned på dem fordi du tenker negativt om deg selv. Bare noen små enkle grep kan jo gjøre hver eneste dag så mye bedre! 

Selv har jo jeg vært ganske deprimert den siste måneden. Det har vært vanskelig å tenke positivt om meg selv, og  det har vært vanskelig å tenke positivt om youtube og blogg. Livet har rett og slett vært vanskelig en periode nå, men sånn er det innimellom, spesielt når høstmørket kommer. 

Men jeg har nå bestemt meg for at det skal bli slutt. Jeg vil gjøre det slutt med de negative tankene som opptar så store deler av hverdagen min. For ja, de negative tankene, de er hakket for mange om dagen. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg rakker ned på meg selv, og ikke minst kroppen min! Det er ganske mange ganger om dagen desverre. Men det skal bli slutt på det. Jeg skal begynne og prøve å tenke positivt istedet for negativt. 

Jeg er glad jeg ikke er tynn som en strek. Jeg er glad jeg har litt pupper. Jeg er glad jeg har litt rumpe, selv om strekkmerkene har fulgt med. Jeg mener, hvem har da ikke bittelitt strekkmerker?! Jeg er vakker som jeg er, og jeg kan alltids gjøre noe med det jeg ikke liker. Jeg kan trene magen, jeg kan trene ryggen og armene, alt kan gjøres noe med, og det er jo det som er så positivt!! Akkurat på samme måte som du kan trene vekk det ekstra fettet på magen, kan du trene bort de negative tankene. 

Jeg kjenner jeg gleder meg til og starte på nytt. En ny hverdag med mer positivitet. En ny hverdag hvor jeg sier mer ja, selv om jeg er usikker. En ny hverdag hvor jeg er meg selv og skal være stolt av det. Det er jo så mye mer gøy å være rundt personer som er positive enn negative. For om man omgir seg med så mye negativitet så smitter det jo bare over på deg selv. Så se deg rundt, hva er positivt i livet ditt? Ta tak i det som er positivt og ta vare på det, og heller glem det som påvirker deg negativt. Det er kanskje vanskelig i starten, men i det lange løp så vil du ha det så mye bedre og ikke minst ha et lykkeligere liv enn det du hadde før. 

Jeg ønsker selv å være lykkelig. Jeg ønsker å ha det bra med meg selv. Men det betyr jo selvfølgelig at jeg må jobbe for det. Jeg må jobbe for positivitet. Og jeg må jobbe for å bli lykkelig. Ingenting kommer gratis her i livet!

Klarer du og opprettholde positive tanker istedet for negative tanker? I såfall burde du være stolt!

Let's talk: I have a dream

  • 13.05.2016, 14:20


Vi har alle en eller annen drøm her i livet. Enten det er å få barn, ha drømme jobben eller bare det å reise til så mange land som mulig. Men de fleste av oss har en drøm, meg selv inkludert. Dette har vært en drøm jeg har hatt i mange år, og det er en drøm jeg har arvet av min kjære pappa. Mange har en drøm her og en annen drøm der, men denne drømmen har fulgt meg i mange år, og jeg har en følelse av at den drømmen ikke kommer til å forsvinne før jeg gjør det jeg kan for at den skal gå i oppfyllelse. Jeg har i mange år drømt en drøm om å starte noe eget. Jeg ønsker å drive noe eget som jeg kan kalle mitt og være stolt av. Jeg har lenge ønsket å drive en café, og det vil jeg fortsatt. Men etter jeg og Mathias var på Gran Canaria har jeg funnet ut at det er så mange andre muligheter også! Det meste tullet vi egentlig med, men når jeg tenker over det, så må det ikke bare forbli med tull om det er noe jeg ønsker og kunne tenke meg!

Hvis du har en drøm som du virkelig ønsker å oppfylle, hva skal da stoppe deg i å gå etter den drømmen? Er det litt uten om det vanlige? Ja, hvorfor ikke, da kan det jo slå an mer enn annet. Er det skummelt? Ja da er det enda mer gøy å vise at du mestret det. Jeg har vokst opp med en pappa som har hatt den spiren selv. Den drømmen om å starte noe eget. Han har jobbet innen shipping i alle år, men de siste årene har han faktisk drevet for seg selv, og det ser ut til å kunne gå utrolig bra.Akkurat der har han vært en utrolig stor inspirasjonskilde for min del. Jeg har vokst opp med det at man alltid skal følge drømmen sin. Jeg har vokst opp med støtte når det kommer til så og si alt. Foreldrene mine har støttet meg fra alt til skole, til venner og andre valg jeg har tatt opp i gjennom. Og de støtter meg ikke noe mindre angående drømmen min. 

Men når det gjelder den drømmen min så har jeg innsett at jeg har så mange valg. Jeg har så utrolig mange muligheter at jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Men først må det jobbing til. Jobbing, sparing og ikke minst masse masse planlegging. Men når man har en drøm så er det viktig å jakte på den og virkelig gjøre alt for og nå den. Om du ikke gjør det ønsker du det rett og slett ikke nok. Jeg kan skjønne det at tanken om å strekke seg etter en drøm man har kan være skummelt. Men noen ganger må man bare ta det store steget, og man vet jo aldri? Du kan komme bedre ut av det enten det gjelder økonomisk eller når det gjelder erfaringer. For erfaring har også ekstremt mye å si her i livet. Og bygger du deg opp forskjellige erfaringer gjennom årene så kan du komme langt med det, jeg lover. Jeg har sett det med egne øyne! Det jeg vil få frem med dette innlegget er at du ikke er alene om å ha en drøm. Men det er kanskje et mindretall som faktisk tørr å gjøre noe med den drømmen. Det er til deg jeg i dag sier at det er okei å satse, det er din drøm og det er bare du som kan gjøre noe for at den skal gå i oppfyllelse! Jeg har palner om å gå etter min drøm, og jeg oppfordrer deg til det samme, uansett hva det måtte være. 

Om du føler deg klar til å strekke deg etter din drøm syntes jeg du skal ta sjansen. Dette kan nå være din tur, det kan være din tur til å få en drøm oppfylt, og jeg håper av hele mitt hjertet at din drøm en eller annen gang i livet skal gå i oppfyllelse. For det fortjener DU!

Let's talk: Det å leve med panikkangst

  • 06.05.2016, 14:30


Som jeg skrev i forrige ukes Let?s talk spalte så sliter jeg med panikkangst. Jeg fikk den diagnosen for litt over et år siden nå, og har levd med det i omtrent to år. Det startet som magesmerter, som utviklet seg til stadig svimmelhet, kaldsvetting, kvalme og besvimelser. I starten så ble jeg virkelig skremt, men etter å ha lest litt på nettet fikk jeg en viss anelse om hva det kunne være. Men da hadde det kommet langt, kanskje litt for langt. Jeg følte meg lenger ikke trygg i situasjoner jeg hadde lenge vært trygg i. Jeg kunne få anfall på jobb, jeg kunne få anfall i byen og jeg kunne rett og slett få anfall i bilen. Sistnevnte var på ingen måte trygt, og drastiske tiltak måttes tas.   
   Jeg valgte å slutte videregående et halvt år før jeg var ferdig. Jeg valgte å gjøre akkurat det fordi det var skolen som var hovedgrunnen til at jeg utviklet panikkangst. Det var da det var på som verst! Jeg hadde et press  på skolen som jeg ikke lenger klarte å takle. Jeg hadde press fra lærere som forventet mer og mer av meg, jeg hadde press fra venner og ikke minst så hadde jeg et press fra meg selv. Press var hovedfaktoren til mine anfall. Så fort jeg hadde et press eller en forventning over meg, så kunne jeg få anfall. Jeg kunne få anfall om jeg skulle åpne cafeen alene, osv. 

Men som sagt hadde det kommet langt. Det var ikke lenger bare i de tilfellene. En uke etter at jeg sluttet på skolen skulle jeg til Oslo sammen med en venninne. Jeg fikk et anfall bare jeg stod og ventet på toget. Jeg fikk anfall på toget hjem, og jeg fikk anfall i en av butikkene i Oslo. Jeg hadde aldri vært redd for noe som helst som er lignende av dette, men det var så langt det hadde kommet.     
  Siden den gang, for et år siden, har jeg jobbet konstant med å bli bedre. Jeg har presset meg selv ut av huset, jeg har kommet meg så langt at bare litt over  et halvt år etter denne hendelsen i Oslo, dro jeg til Dublin for en helg HELT alene. Det var en stor mestringsfølelse! Men det klarte jeg bare av en grunn; jeg var bestemt fra første stund at panikkangsten ikke lenger skulle få styre livet mitt. Jeg skulle  overvinne den hver eneste dag om det var det som skulle  til. Og nå i dag merker jeg sjeldent noe til panikkangsten. 

Selvfølgelig så kan alle ha dårlige perioder, og det har jeg og. Er jeg litt langt nede en periode så er angsten mye værre. Det skal ikke like mye til før jeg merker et anfall komme. Men et skikkelig anfall, som da det var på det værste har jeg ikke hatt siden Mai i  fjor. Jeg sluttet på skolen 3. Januar, og det siste skikkelig ordentlige anfallet hadde jeg i Mai. Det er noe som krevde ekstremt mye av meg, og veldig mye jobbing, men også  ekstremt med støtte fra de rundt meg.  
  Og når jeg sier at jeg presset meg selv, så mener jeg virkelig at jeg presset meg selv. Bare et par måneder etter jeg sluttet på skolen meldte jeg meg på en bloggtur sammen med 9  andre jenter som jeg ikke kjente. Jeg skulle til en annet land, som jeg aldri hadde vært før, med 9 jenter jeg aldri hadde snakket med. Jeg tok drastiske tiltak for å bli fort bedre. Men for meg så var det det som måtte til! 

Nå i dag lever jeg som jeg gjorde før jeg merket noe til panikkangsten. Jeg merker ikke så mye til den i det daglige, men enkelt dager kan jo være dårligere enn andre, som sagt! Men jeg har lært meg hvordan jeg skal forhindre et anfall om jeg merker det siger på. Jeg kan på en mye mer kontrollert måte stoppe eller forminske anfallene, og det kjenner jeg er godt!   Jeg er stolt av meg selv som har klart å komme så langt på så kort tid,og det for det meste på egenhånd. I starten fikk jeg også mye hjelp fra kjæresten min, for han visste akkurat hva jeg trengte å høre om jeg sendte melding om at jeg kjente antydninger til et anfall. Men det å leve med panikkangst kan være brukbart OM man finner en måte å kontrollere det på. Om man ikke finner en balanse så kan det å leve med panikkangst veldig fort bli mye værre. 

Hvis du sliter med noe av det samme så er det bare å sende meg en mail eller en melding på face om du trenger noen å snakke med. Bare det å snakke med noen som vet hvordan du har det kan hjelpe veldig mye! Og om du vil jeg skal skrive et innlegg med tips til å motivrke anfall så  gjør jeg gjerne det, men da kommenter gjerne under at du vil jeg skal gjøre det. Du trenger ikke kommentere under ditt eget navn om du ikke ønsker det!

Har du noen relasjon til panikkangst og ønsker dere å vite mer angående dette temaet?

Let's talk: Det å ikke ha fullført videregående i en alder av 20

  • 01.05.2016, 15:44


 Ettersom jeg har fått en god del nye lesere de siste årene er det kanskje ikke alle som vet at jeg ikke har fullført videregående. Jeg måtte slutte halvveis i påbyggsåret mitt da jeg slet ekstremt med panikkangst. Det hadde utviklet seg sakte men sikkert og etter jul i tredjeklasse klarte jeg ikke å dra tilbake på skolen. Jeg utviklet panikkangst i sammenheng med skolen. Jeg hadde et enormt press på meg, da ikke fra foreldrene mine. Men jeg hadde et enormt press fra venner, lærere og ikke minst meg selv. 

Dette skapte mye trøbbel for meg. For jeg er ikke en av de som får 6?ere uten å jobbe for det. Og å jobbe for de karrakterene jeg ønsket, det gjorde jeg helt klart. Til det nivået at det gikk utover min egen helse.   
  I løpet av høsten sleit jeg veldig mye med magesmerter uten å skjønne hve det kunne være. Jeg dro til legen flere ganger uten å finne noen grunn til de store smertene. Etterhvert så utviklet det seg ikke bare til magesmerter men også svimmelhet, kvalme og kaldsvetting. Jeg kunne få det i diverse sammenhenger når det kom til skole, men etter juleferien hvor jeg falt totalt sammen, fikk jeg anfall i situasjoner jeg tidligere hadde vært super trygg i. 

Jeg fikk anfall når jeg skulle åpne på jobb, og det var noe jeg hadde gjort hver helg i nesten 3 ½ år, så det var ingen grunn til å føle angst. Men det var kommet til det stadiet at jeg fikk anfall i de minste situasjoene hvor jeg måtte prestere på en eller annen måte, uansett hvor trygg jeg hadde vært på det tidligere.   
  Dette gjorde da at jeg sluttet videregående og valgte å ta fag som privastist. Så det halvåret jeg sluttet tok jeg matte som privatist. Det var fordi det var et fag jeg bare ville bli ferdig med mens jeg enda hadde kunnskapen friskt i minnet. Men etter det har jeg ikke tatt opp noen fag. Enda får jeg angst med tanke på skole og hva jeg må gjøre for å bli ferdig. Jeg er kvitt panikkangsten til en viss grad, men når det kommer til skole tror jeg den alltid vil være der. 

Jeg fyller snart 20 år, og jeg er fortsatt ikke ferdig med videregående. Men jeg føler ikke at jeg trenger å stresse med å bli ferdig. Jeg har flere venner som er helt ferdig, men de er stuck på hva de vil gjøre videre. Jeg trives med å jobbe, og hvorfor skal jeg da tvinge meg selv gjennom skolen som gjør at helsen min blir værre?!   
    Jeg drømmer om å starte noe eget. Og for det trenger jeg ikke å ha fullført videregående. Så hvorfor skal jeg da presse meg selv gjennom de få siste fagene når jeg ikke føler jeg trenger dem? Selv så  tror jeg ikke at jeg kommer til å fulføre videregående,  og det er jeg på ingen måte redd for å innrømme. Hvorfor skal det være så tabu å ikke fullføre videregående? Mange av de største personene og mest suksessfulle her i verden er faktisk de som ikke har fullført videregående opplæring. 

Men det som er, er at om du ikke fullfører skolen blir du sett på som dum. «Du klarer ikke det en gang, hvordan skal du klare deg videre i livet da?». Men vet du hva? Enkelte er rett og slett mer  praktisk smarte enn det de er teoretisk smarte. Dette er meg selv inkludert, og ettersom jeg gikk service og samferdsel så har jeg fått opplæring i det å starte egen bedrift. Og det er planen. Innen ti år ønsker jeg å ha en egen bedrift. Jeg skal motbevise alle de som har snakket nedlatende bak ryggen min om at jeg sluttet videregående.  Jeg skal vise at det går an å være suksessfull uten å ha gjennomført skolen!
   MEN jeg vil også si det at, hadde det ikke vært for at jeg utviklet den diagnosen jeg gjorde, så hadde nok jeg også fullført videregående. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg var en av de som skulle slutte på skolen. Men slik ble det da, og da må man rett og slett tilpasse seg det. Selv om jeg sluttet, er det ikke sikkert det er det rette for deg. Og selv om jeg sier at man kan komme langt uten å fullføre videregående  så sier jeg ikke til deg som går på skolen i dag, at du burde slutte. Alle som slutter eller starter på nytt har helt egne grunner til det, men det som er viktigst er at man lytter til seg selv. Du vet kun hva som er best for  deg selv. 

Men som sagt, jeg har nå ikke fullført videregående i en alder av snart 20. Jeg har ingen planer om å fullføre i løpet av de kommende årene heller. Det kan forandre seg, selvfølgelig, men forløpig så har jeg ingen verdens planer om å fullføre. 

Ønsker dere at jeg snart skal holde en spørsmålsrunde, slik at dere kan få svar på alt dere lurer på? Og hva syntes du om dette temaet? 

Let's talk: Hvordan det er å være en blogger

  • 22.04.2016, 14:30


 Jeg har blogget av og på i en del år nå, men de to siste årene har det vært mye mer konstant. Spesielt det siste året har det virkelig tatt av når det gjelder både lesere, motivasjon og progresjon! Jeg elsker å blogge. Jeg har alltid likt å skrive, så det å ha et sted hvor jeg kan skrive det jeg vil og ønsker, har alltid vært et mål for bloggen min. Men det siste året har jeg hatt lyst til at det skal bli noe mer. Eller, jeg vil heller spesifisere det til de siste månedene. Jeg føler jeg har tatt mer tak, både når det kommer til kvalitet på bilder og kvalitet på innleggene. Det er ikke lenger innlegg som blir skrevet to minutter før det må publiseres!   
 Men selv om jeg er motivert og at dette er noe jeg virkelig liker å drive med så betyr ikke det at det alltid er like lett. En gang i ny og ne kommer det en kommentar som setter seg. Du mister motivasjon og det å drive med blogg er helt utenkelig. Det er da de verste kommentarene jeg snakker om, som ikke en gang blir godkjent for å komme på bloggen. 

Jeg er jo også veldig på det at kommentarer ikke skal stoppe meg, det er en enkelt person opp i mot mange andre som sier jeg gjør en strålende jobb. Og det er de jeg skal høre på! Men når kommentarene kommer mer «direkte» til meg, så krymper jeg meg litt. Kommentarer som «åja, hu bloggeren!». Ugh, får gysninger, for de sier det med en så nedlatende tone. Slike mennesker gjør meg rett og slett kvalm. 

  
 Hvorfor kan ikke bare folk få holde på med det de liker? Hvorfor skal liksom det å blogge være så negativt? Jeg liker det jeg gjør og har mye glede i å skrive, ta bilder og ikke minst det å være kreativ. Det er slik jeg er, enkelt og greit. Jeg disser ikke deg for at du liker den og den sporten, jeg disser ikke deg for at du spiller spill, jeg disser ikke deg for dine hobbyer. For det er nettopp det det er. Bloggen er min hobby som har vist seg  å faktisk bli litt lønnsom, og det skal jeg aldri i verden klage på! Men jeg hadde fint fortsatt å blogge om inntektene fra den forsvant. Det er ikke for pengene at jeg blogger.

  
 Jeg kjenner at nå som jeg skrev dette innlegget så hadde jeg mye mer frustrasjon angående temaet enn  jeg først trodde. Det har tydeligvis gått inn på meg, men samtidig så har det gjort meg enda mer motivert. For jeg ønsker da å motbevise disse menneskene som ikke har troa på meg. Jeg ønsker å motbevise de som ser ned på bloggere. Og jeg ønsker å besvise for meg selv at meningene til disse personene ikke har noe å si. 

Jeg er glad jeg blogger. Jeg er glad jeg har gøts til å drive med det jeg liker. Jeg er stolt av meg selv som kom meg gjennom ungdomskolen og baksnakkingen der. Jeg er glad jeg kom meg gjennom alt det, for jeg er så mye sterkere og ikke minst enda mer stolt. Jeg skal fortsette å blogge. Jeg skal fortsette og nå nye høyder med hobbyen min. Og nok en gang, jeg skal bevise for alle de som snakker nedlatende om meg og alle andre bloggere, at det er ikke så teit. Vi får mye ut av bloggen, får du mye ut av hobbyen din? 

Phu, sorry for et skikkelig sinna innlegg! Men håper dere støtter meg i å fortsette og drive som jeg gjør! 

Let's talk: buying designer bags

  • 15.04.2016, 14:45


 Mange av dere har fått med seg at jeg kjøpte meg en Mulberry veske tidligere i uken. Og det er vell ikke en bedre tid enn nå og skrive et innlegg om det å kjøpe dyre designer produkter. Det er veldig mange blandede følelser rundt omkring angående det å bruke mange tusen på en veske, et skjerf eller rett og slett en jakke. Det å kjøpe en dyr merke jakke vil jeg vell egentlig si er litt mer aksepter, «for man må jo ha noe av ordentlig kvalitet som holder oss varme». Men kan ikke jakker på HM holde oss varme altså? 

Jeg syntes det er litt for dumt at noe er mer akseptert å bruke mer penger på enn annet. Selvfølgelig, det er litt fra person til person, men dere ser hvor jeg vil. Det at jeg brukte nå, kanskje litt for mye for enkelte, på en dyr veske er helt fjernt for noen. Og ja, for noen år siden var det ganske fjernt for meg og. 

  

  

Men jeg har innsett det at kvalitet koster. Du kan få kvalitet til en billigere penge også, men jeg setter så mye mer pris på kvaliteten i produktet og hvordan det er laget. Jeg kjøpte min første Mulberry veske for nøyaktig en uke siden, og jeg hadde den i min besittelse allerede på mandag. Denne vesken hadde jeg ønsket meg i 5 år. Det var ikke et impulskjøp og det var ikke noe jeg gjorde lett. 

Greit at jeg virkelig ønsket meg den, men det er viktig for meg å faktisk ha pengene. Jeg vil ikke bruke penger jeg ikke har, om dere skjønner. Jeg har jobbet så hardt det siste året. Kommet meg gjennom det å finne ut at jeg hadde panikkangst. Jeg overvant det (hvertfall nesten) og jeg har virkelig jobbet for det og for mye annet. Så av en eller annen grunn så mente jeg at jeg fortjente å unne meg denne vesken.   
    

Dette er også en veske jeg vet jeg kommer til å ha resten av livet. Den er veldig sentimental for meg, av personlige grunner jeg ikke ønsker å gå ut med enda, og jeg kommer helt klart aldri til å kunne selge den. Den er min, og om jeg forhåpentligvis får en jente i fremtiden, så skal den bli hennes om hun vil.  

Jeg bruker ikke penger på flere merkevesker eller andre merketing i måneden. Jeg kommer heller ikke til å gjøre det. Men om jeg føler at jeg fortjener det, for ja alle fortjener litt ekstra luksus i en eller annnen grad innimellom, så kan det hende jeg spanderer på meg en liten ting. Skal ikke se bort i fra at jeg kommer hjem med en liten ting fra LV etter turen til Mallorca med jentene i Juni. Perfekt 20 års gave spør du meg. 
   Men nei, jeg syntes på ingen måte at dyre merker er noe man MÅ ha. Jeg har klart meg helt fint uten frem til nå, og hadde nok klart meg fint uten om jeg ikke hadde kjøpt denne vesken. Men når det er sagt, så har jeg ikke noe imot at man unner seg litt ekstra luksus innimellom. 

Jeg vet jeg risikerer litt stygge kommentarer angående press og slik når jeg publiserer dette innlegget. Men det er nettopp det jeg vil få frem. Man trenger ikke designervesker, designer skjerf eller annet designertøy for å være en bedre person, billigere alternativer er like bra! Men om man har en interesse og et ønske over flere år syntes jeg det er helt greit! 

Hva mener DU angående dette temaet? 

Let's talk: Det å flytte hjemmefra for første gang

  • 08.04.2016, 16:05


Denne høsten blir veldig veldig spennende! Jeg skal nemlig flytte hjemmefra for første og forhåpentligvis siste gang. Jeg skal flytte fra gamle og kjente Tønsberg for å flytte sammen med kjæresten min i Trondheim. Jeg skal nordover til mørket og jeg kjenner det blir en spennende overgang. Jeg håper det går fint, og i verstefall så får jeg reise med jevne mellomrom til familien min i Spania. 

Ja, for det at jeg skal flytte ut er ikke den eneste forskjellen som skjer i familien min til høsten. Mamma, pappa og lillesøsteren min har nemlig bestemt seg for å flytte til Spania.Hvor kult er ikke det? Selvfølgelig er det jo rart at de skal være ganske mange timer unna istedt for én time unna med fly. Men jeg klager ikke på at jeg kan reise til Spania hver gang jeg skal besøke familien min!   
   Men tilbake til det med å flytte ut. Enda er det ganske fjernt, mye på grunn av at vi enda ikke har funnet en leilighet. Vi leter og leter og enten er det for langt utenfor byen eller så koster de alt for mye i måneden. Det er sjeldent det er en mellomting, og da står det gjerne mellom oss og alle andre i samme situasjon. Men vi prøver å holde oss positive og håper på at April er vår måned når det kommer til akkurat dette.

Det blir nok også en overgang å være samboer. Jeg og Mathias har vært sammen i nesten 5 år når vi flytter sammen, og har vell ikke prøvd å bo sammen i løpet av de årene. Og det siste året har vi jo kun sett hverandre noen ganger i halvåret siden han bor og studerer oppe i Trondheim og jeg  bor og jobber i Tønsberg. Så det å plutselig bo sammen og være rundt hverandre hver dag blir nok en stor overgang. Men vi har troa, vi er begge instilt på det samme, noe som er veldig bra!   

     

    
 Jeg gleder meg veldig til å innrede og få det fint i leiligheten. Det blir også spennende å se hvor i Trondheim  vi ender opp hen. Når det kommer til interiør så har jeg jo kanskje litt for mye fra før av, og skal ha med meg det meste. Men er nok en liten sjanse for at det blir litt nytt også. Hehe, lett å friste med shopping? Ohyes! 

Så selv om det er rat å tenke på at jeg skal flytte ut og bort fra familien min, så gleder jeg meg veldig til en ny epoke i livet. Jeg blir samboer, blir mer selvstendig, jeg kommer ordentlig ut i arbeidsmiljøet og jeg føler på en eller annen måte at jeg faktisk starter resten av livet mitt nå. Jeg starter på resten av mitt liv  og jeg gleder meg super mye. 

Men samtidig er jeg nysgjerrig på deres historier! Hvordan syntes du det var å flytte ut for første gang? Og er det evt noe du ville gjort annerledes? (Skal lære det jeg kan  nå mens jeg har muligheten!😅)

Let's talk: Never give up..!

  • 01.04.2016, 17:39


 Mange har drømmer de ønsker skal gå i oppfyllelse. Et mål de ønsker å nå. Eller et sted i livet de ønsker å være. Og i dag tenkte jeg å snakke litt om det å jobbe mot det man ønsker mer enn annet. Selv så ønsker jeg å drive med noe som gjør meg glad. Jeg ønsker å blogge videre og kanskje få den til å vokse enda mer, jeg ønsker å holde på videre med youtube og jeg ønsker å starte en egen butikk/cafe. Og det skal jeg jobbe for! Det er det som er viktig. Man må jobbe videre for det man ønsker og når man en ny høyde så er det å bare jobbe videre. 

Jeg sier dette, ikke bare med tanke på det jeg nevnte over, men også med tanke på utdanning/jobb. Ønsker du å studere og rykke oppover i en bedrift, så jobb for det og kjenn følelsen av å nå det punktet du ønsket. Ønsker du å starte en egen bedrift? Ta sjansen! Du kan nå langt, bare du jobber for det. Ingen ting kommer gratis her i verden og det er noe jeg selv har lært. Og når du selv når det du tror er «toppen» så jobb videre, for det kan faktisk hende du kan komme enda lenger. Du må ha troa på deg selv og at du kan nå langt!   
     

    Det er det å ikke gi opp. Det er det å ikke bagatelisere det og si: «Nei, jeg starter med sparingen i morgen», «Jeg starter å lese på det faget i morgen», «Jeg skriver det innlegget i morgen rett før det skal ut, det går fint. Sikkert ingen som legger merke til det.» Er det noe du virkelig ønsker ? ikke utsett det! Jobb sakte men sikkert mot ditt mål og dine drømmer. Det er bare en måte du kan nå drømmene dine og det er å jobbe seg fremover mot dem.

Men langs veien er det viktig å sette seg ned å tenke på alt man faktisk har fått til. Når du er i gang, sett deg ned og se hvor langt du er kommet siden den samme tiden for et år siden. Om du studerer, sett deg og tenk på alt du kan nå og alt du har lært på det ene året. På alt det du kan ta med deg videre i utdanningen. Det var kanskje vanskelig i starten, men nå er det kanskje enkelt? Du er kommet deg videre, nærmere drømmen din!

Om du blogger, sjekk hvordan bloggen din så ut for et år siden. Se hvor mye du har forbedret deg, ikke bare på bilder, men også tekst og hvordan du skriver annerledes. Alt forbedrer seg med tid, det ser jeg veldig selv også. Om du driver med youtube, se noen ganger tilbake på gamle videoer og se hvor mye du har forbedret språket, redigeringen og utstrålingen. Selv har jeg ikke drevet med youtube like lenge som blogg, så kan ikke se så langt tilbake. Men forskjell ser jeg allerede. Så gleder meg til å se forskjellen når jeg har holdt på med det i et år!

    
    
 Så det jeg egentlig vil frem til er at alt er mulig, du må bare ikke gi opp. Og møter du på litt motgang? Ja, da setter du deg ned og ser på alt du har fått til siden du startet å bevege deg mot drømmen. Det kan være nok motivasjon til at du ønsker å jobbe hardt videre. Og er det virkelig en drøm, så lønner det harde arbeidet seg. Uansett

Nok et tungt, men viktig tema! Jeg har bestemt meg for å ha flere slike innlegg her på bloggen, så håper de faller i smak. Og om dere ønsker at jeg skal skrive om et spesielt tema så er det bare å si i fra, jeg er åpen for det meste 😘 Og husk, ikke gi opp på drømmene dine! De er der av en grunn. 

Hva er din drøm, hva ønsker du å jobbe mot? Og føler du det er litt for lett å gi opp? 

Let's talk: Body Image & How to Love Yourself

  • 19.03.2016, 16:46


 Opp gjennom oppveksten har jeg sliti en del med selvbildet mitt, og hadde generelt dårlig selvtillit etter en tung tid på barneskolen med psykisk mobbing. Lenge har jeg hatt det så bra og selvtilliten har økt enormt i løpet av de siste årene. Jeg har klart å bygge både selvtilliten og selvbildet mitt veldig. Men nå de siste ukene har jeg virkelig gått på en smell når det kommer til akkurat det. 

I og med at jeg skal til Gran Canaria til uken har jeg vært veldig fokusert på hvordan kroppen min ser ut. Og den er ikke akkurat slik man ser alle de fine jentene på instagram er. Og ja, det er fælt, men det er en så stor sannhet. Sosiale medier er blitt en så stor del av hverdagen at man rett og slett sammenlikner seg med alt som finnes der ute. Og når jeg ser på alle de fine jentene, så tenker jeg rett og slett «æsj, jeg er feit og stygg. Hvorfor kan ikke jeg se ut som dem?»  
  Men man kan ikke tenke sånn. Alle er forskjellige og jeg har rett og slett ikke genene til å se ut som en strek. Jeg er en del av familie med store hofter, og det er jeg faktisk glad for. Jeg er glad jeg har hofter og har anlegg for en skikkelig rumpe. Det syntes jeg er kult, men det som er er at det er ikke nok. De sosiale mediene maler et bilde om at slik må du se ut. Har du et lite ekstra lag på magen ? «ugh, du er hvertfall ikke tynn!». Har du litt større lår og må noen størrelser opp i bukser  ? «Er  du så stor? Jøss, jeg må ha XXS jeg!» 

Æsj, kjenner jeg blir kvalm av dagens samfunn. For enda så mye vi snakker om at kropsspress er dumt, og at det ikke burde være sånn, så er det faktisk slik! Blir noen intervjuet på gaten om hva de syntes om kroppspresset så syntes de jo ikke noe om det, og de sier at de ikke tenker sånn. Men likevell så drar vi hjem, ser oss selv i speilet og rakker ned på oss selv.   

  For ja, selv om det er et press til å bruke de minste størrelsene og mange gjerne «konkurerer» litt om å ha den minste størrelsen i vennegjengen, så er det kun vi selv som gjør det så ille for oss selv. Vi er vår egen verste fiende, vår egen største kritiker, vår egen personlige mobber. For det er det vi gjør. Vi mobber oss selv. Vi sier at vi selv ikke er gode nok, fordi vi selv tror at andre forventer at vi skal se slik ut. Men det er så langt fra sannheten. Folk er rett og slett så opptatte med seg selv og kritikere sin egen kropp og utseendet at de ikke har tid til å ta deg i samme slengen! 

Så med de ordene har jeg tenkt til å dra til Gran Canaria. Jeg har tenkt til å ha på bikini, ha på kjoler og shorts og jeg har tenkt til å føle meg flott! Jeg har kanskje ikke den flateste magen på hotellet. Jeg har kanskje ikke de tynneste lårene eller den minste rumpa, men jeg er helt og holdent meg selv!   
   Jeg skal være stolt av den jeg er. Hvis jeg er litt oppblåst fordi jeg har spist noe med melk (laktose intolleranse..) så er jeg oppblåst da. Men jeg er menneske og jeg er meg, det er det som er det viktigste. Og jeg har en utfordring til både meg selv og dere. Se dere i speilet og si høyt tre ting dere liker ved dere selv. Gjør det hver gang du står foran et speil, enten det er på rommet eller badet, og si tre positive ting hver gang. 

Jeg tror nemlig at om vi begynner å fokusere mer på det som er positivt med oss selv, så glemmer vi litt bort det negative. Det kan gjøre at vi føler oss bedre, øker selvtilliten og ikke minst det får oss til å se bedre ut. En boost av selvtillit har aldri skadet et ytre, med mindre man elsker seg selv alt for høyt. Da blir det litt mye ☺️ Og still deg selv et siste spørsmål: hadde du latt din egen datter tenke og si slikt om selv selv som du gjør daglig?

Hva syntes dere om dagens antrekk og ikke minst liker dere at antrekkspostene har litt mer personlig preg med slike tekster innimellom? 

A difficult time in my life...

  • 15.01.2016, 15:00


For et år siden måtte jeg ta et valg. Jeg måtte ta et valg jeg aldri trodde jeg ville ta eller kom til å ta. Men jeg gjorde det. Jeg sluttet på skolen. Jeg sluttet når jeg kun hadde et halvt år igjen på videregående? Men jeg måtte. Jeg kjente på meg selv at jeg ikke hadde noe valg. For om jeg fortsatte, så kom jeg til å bli ødelagt. Eller.. hvertfall mer ødelagt enn jeg allerede hadde blitt.

For et år siden fant jeg ut at jeg hadde utviklet panikkangst. Det hadde sakte men sikker bygget seg opp, uten at jeg selv visste om det. Jeg trodde jeg bare hadde problemer med å ha skjerf på noen ganger, jeg trodde bare jeg sleit med magen på grunn av allergi og jeg trodde jeg bare reiste meg litt for fort noen ganger. For de symptomene som var mest til stede hos meg var nemlig kvelningsfølelse, magesmerter og svimmel til den grad at jeg nesten svimte av et par ganer.

 

Det var noe av det merkeligste jeg opplevde og det ble som verst på skolen rett før jul i 2014. Jeg fikk det mer og mer. Jeg fikk det før prøveeksamen i biologi, jeg fikk det bare jeg kom på skolen en vanlig dag, og etterhvert kom det til og med når jeg skulle åpne på jobb. Det begynnte å komme, ikke bare situasjoner hvor jeg følte meg utrygg, men også i situasjoner hvor jeg lenge hadde vært trygg. Hvorfor skulle jeg nå, etter å ha jobbet på samme cafeen og gjort den samme rutinen i tre år, føle meg utrygg med akkurat det?

Men om dere har lest historien jeg la ut i fjor så vet dere det at jeg aldri kom meg tilbake på skolen etter juleferien. Jeg kledde på meg og stelte meg for å dra den første mandagen. Men kvelningsfølelsen, kvalmen, magesmertene, og ikke minst svimmelheten stoppet meg. Jeg var likblek i ansiktet og mamma ba meg bli hjemme. Og det var da jeg begynte å utforske.. Hva kunne dette være?! Og jeg fikk svaret, nemlig panikkangst. Jeg hadde absolutt alle symtomene, noen i større grad enn andre, men jeg hadde dem.

 

Jeg fikk tilbud av skolen jeg gikk på om en annen løsning hvor jeg kunne jobbe litt mer hjemme, men at jeg måtte på skolen innimellom. Men på dette stadiet fikk jeg panikkangst bare ved tanken på å måtte tilbake på skolen. Jeg klarte ikke å roe meg. Jeg klarte ikke å roe angsten jeg følte med akkurat det. Så jeg måtte ta valget. Jeg sluttet på videregående et halvt år før jeg kunne vært helt ferdig. Og karrakterene stod det ikke noe på, for jeg klarte meg ganske bra i alle fag. Var bare det at jeg ikke klarte mer.

Jeg valgte å ta opp matte og biologi som privatist i Mai 2015. Det var fordi det var de fagene jeg syntes var værst, og jeg ville bli ferdig med dem mens jeg enda hadde dem friskt i minnet. Jeg kom meg gjennom dem, ikke med de beste karakterene, men jeg kom meg gjennom dem.

Nå. Ett år senere begynner jeg å føle meg klar. Jeg begynner å føle meg litt mer klar for å dra tilbake til skolen. Og det er det som er planen, men på en litt annen måte. Jeg skal ta fag gjennom Sonans sine nettstudier. Jeg velger nettstudier da jeg føler det er litt mer fritt og jeg kan studere når jeg ønsker det på dagen. Jeg tror det er den rette løsningen for meg, og jeg kjenner at det skal bli litt godt å gjøre seg ferdig med videregående opplæring en gang for alle! Da kan jeg endelig gå videre på studier som jeg selv ønsker å ta. Men det kan jeg heller skrive om en annen gang.

Håper dere likte et litt annerledes innlegg som dette. Og kunne dere tenke dere litt mer slike «usensurerte» innlegg?

Let's talk!

  • 07.01.2016, 11:52


Helene Lekven

Mitt navn er Helene Lekven og jeg er 20 år gammel. Jeg bor i Trondheim, men er opprinnelig fra Tønsberg. Jeg er interessert i mote, skjønnhet, reising og trening. Det er dermed det du i hovedsak kan lese om her på bloggen min. Men det kommer nok også innslag av andre ting her og der. Jeg driver også med youtube, og legger ut to videoer i uka. Disse legger jeg som regel ikke ut på bloggen, men det kan skje en gang i mellom. Men om du er interessert i å følge videoene mine, så subscribe gjerne til youtube kanalen min. Det er link til den i menyen på bloggen. Om det er noe du lurer på så må du ikke nøle med å spørre. Det er bare hyggelig! :)

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits